Days gone past..

Det regner og jeg hører på Big Girls Don't Cry - Fergie, det er en sang jeg verken hører ofte på eller liker særlig godt, men jeg ble litt sentimental ev den. Det er ikke ofte jeg har tid til å tenke på forsvunne tider, jeg er for opptatt av å leve i nuet, men nå sitter jeg nå her å tenker.

Om 4 måneder blir jeg 18 år...hæ? 18 ÅR, halooo!!! Hva skjedde? Det er ikke lenge siden jeg tenkte at 18-åringene var de store barna, og at jeg kunne ikke vente med å bli myndig. Nå vil jeg gjerne vente litt lenger. I august betyr det at på papiret er jeg ikke barn lenger. Utrolig skremmende tanke. Jeg kan ikke lenger løpe rundt uten ansvar eller å bekymre meg over annet enn litt kjeft fra mamma og pappa. Mange tenker nok, herregud, du blir bare 18, life has just begun! Men det er faktisk slutten på et viktig kapittel i livet, kanskje det viktigste. Etter man er blitt 18, må man tenke på økonomi, utdanning og videre planer i livet, hvordan man oppfører seg og jeg må faktisk få meg en jobb snart. Ukelønn blir ikke lenger aktuelt.
Jeg er veldig klar over at jeg har mye spennende foran meg, men jeg kan ikke la vær å sørge over at barndommen snart er over. Mange gruer seg til første gang de får ordentlig gjeld eller første gang de opplever ordentlig kjærlighetssrog, mens jeg gruer meg mest til første gangen jeg sier; -da jeg var ung...